2012. Et nytt år. En ny sommer. En ny Asics. Jeg kan ikke unngå den, det samme gjelder dere.
2012. Et nytt år. En ny sommer. En ny Asics. Jeg kan ikke unngå den, det samme gjelder dere.
Jeg prøver å holde det til det minimale, jeg gjør det. Men nå og da dukker det opp øyeblikk med ponnien som jeg bare må viderefortelle til dere.
Hele kroppen hans var dusjet, han var ren og han så ut som en anstendig ponni. Musklene bulet under den våte pelsen og han så nokså staselig ut der han sto. Ja, litt forelsket i ponnien har man lov å være. Gradestokken danset salsa på tyvetallet og egentlig var det bare ubeskrivelig deilig å få litt vann på kroppen, jeg tror han var enig. Det må være derfor han ristet seg da jeg snek meg opp på siden av han – og fikk like mye vann på meg som han fikk på seg.
Selvsagt kunne vi ikke stå under vannslangen hele dagen, så tilslutt ble den slått av og vi gikk i takt tilbake til luftegården. I det leietauet forlot grimen kom det et klikk, så gikk han i bakken. Og ikke bare en gang. Etter å ha fått gnidd all sand som overhode kunne holde seg fast i pelsen var han fornøyd. Legg merke til at jeg legger vekt på ham.
Åja, ja. Dette er da den rene siden hans. Den andre ville han ikke vise frem.
Det er fint at gamlinger kan finne på morsomheter de også.
Frem til nå har bokprosjektet mitt hatt en status “work in progress”. Det har ikke vært ferdig. Jeg har ikke vært fornøyd. Jeg har ikke følt at boken har representert historien jeg prøvde å fortelle. Jeg har ikke ønsket sende den inn til sensor.
Frem til nå.
Jeg fikk gåsehud da jeg dro den ut av innpakkingen tidligere i dag. Da jeg kjente på omslaget, da jeg kjente på papiret, da jeg bladde i boken, da jeg så at alt var slik det skulle være. Da jeg innså at dette var akkurat slik jeg ville ha det. Jeg klarte ikke å slutte å smile. Jeg klarer fremdeles ikke slutte å smile. Boken er her, ja, for nå er det en bok.
Etter at jeg var så misfornøyd som jeg kunne bli med førstetrykket, ikke fikk hardcover for den prisen jeg hadde budsjett til eller skikkelige svart-hvittbilder bestemte jeg meg for å satse alt på et trykkeri utenfor de norske, trygge landegrenser. Gikk ikke dette, så hadde jeg ingenting. Det var den verste tanken av de alle. I tillegg fikk jeg siste leveringsdag en dag før mappeinnlevering. Man kan trygt si at pulsen min har vært litt ekstra høy de siste dagene. Trykkeriet jobbet fort og boken kom nesten en uke før siste leveringsdag.
Heldigvis.
Boken så akkurat slik ut som PDF’en jeg leverte fra meg. Med korrekt fargejengivning, flotte svart-hvittbilder (jeg har bare vært litt lat med hvitbalansen i disse bildene, slapp av, det er ikke fargestikk i de) og kuttingen der den skulle være. Papiret ble såklart mange gram tykkere enn det vi fikk lov til av det første trykkeriet og i like god kvalitet. Om ikke bedre. At boken var et par cm mindre syntes jeg selv bare var et pluss nå når jeg blar i den. I tillegg ble omslaget i en annen klasse.
Det lønner seg å ta en sjanse nå og da. Det gjør virkelig det.
To år. To alt for korte år på NKF. Alt fører frem til dette øyeblikket. Eksamen 2012.
Kan jeg si at jeg har gledet meg? At jeg har vært nysgjerrig på hva som kunne komme? At jeg har håpet på oppgaver og lagt alle mine negative tanker i de andre? Første del av eksamen ble utlevert klokken 08.00 i dag. Mappeeksamen våren 2012. Og oppgavene var forbi fantastiske. De ga meg faktisk håp om at jeg kan klare inntakskravet på skolen til høsten.
Og det beste er, jeg gleder meg til å jobbe med den.
Det er rart med det. Etter i dag, er det ikke mer undervisning igjen på oss. Vi er ferdig. Det eneste fokuset fremover er utstillingen vår, mappeuken og eksamen. Ingen mer reklametema, ufrivillig studioarbeid eller photoshoptimer.
Dagens kuleste veske!
Siste språkvask før katalogen gikk til trykk. Det er ikke noe tull her i gården.
En av mine favorittpersoner i verden. Bergens gladeste menneske!
Når man erklærer krig, så erklærer man krig! (Selv om det blir borgerkrig mellom Nikon og Nikon.)
Undertegnede, som gjør nok en unaturlig grimase foran kamera.
Siste finish og tøtsj (haha!) på utstillingskatalogen.
Spør Nonstop hva det betyr. Kanskje hun forteller DEG det?
Den styggeste utsikten i hele Bergen. Etter to år, er den fremdeles ikke vokst på meg.
Og tilslutt, selvfølgelig: BUSTED.
Jeg kan fremdeles ikke tro at dette går mot slutten…